Fornuft og følelser er vanskelige kombinasjoner, spesielt når ubalansen i disse forholdene danderes inn i debatten rundt havbruksnæringen. Når heller ikke vidsyn og framtida tas med i debatten, gir det seg underlige utslag.
Eskild Johansen, kommunestyrerepresentant for AP i Karlsøy kommune, er uenig i innholdet i den regionale kystsoneplanen, som ble politisk vedtatt i 2015. Derfor utgjør den, for han, et stort demokratisk problem. Også Ullsfjord Arbeiderlag og Sametinget har den senere tid bydd opp til omkamp om den samme planen. Det utspilles en følelsesladet kamp vi fra før kjenner godt i nord; kapitalmakta, representert ved havbruksnæringa, mot den stakkars feskarbonden. I et av sine mange innlegg sier Eskild Johansen: Det er opp til våre folkevalgte hvem de velger å være tillitsvalgte for – sin egen befolkning eller en internasjonal milliardindustri som fortrenger fiskerne fra sine hevdvunne fiskeplasser og tømmer kjemikalier i fjordene våre.
På grunn av gjensidig avhengighet næringene i mellom, og for at vi skal ha levelige kår her nord, er dette en kamp vi ikke har råd til. La oss heller kjempe for en positiv utvikling, og skape denne utviklingen der vi har forutsetninger for å gjøre det.
Når det gjelder kystsoneplanen, så er denne grundig behandlet både faglig og politisk, og alle demokratiske virkemidler er brukt: Høringsrunder ble gjennomført, sammen med et høyt antall folkemøter både i Karlsøy, Lyngen og Tromsø. Det har altså vært mange muligheter til å komme med forslag, merknader og innsigelser, og mange hensyn og interesser er ivaretatt. Bl.a ble det ikke oppdrettslokaliteter i Vannsundet i Karlsøy kommune. Et stort marint verneområde i kommunen skal nå utvides. I forhandlingene med Sametinget, ble det enighet om at det ikke skulle komme oppdrettslokaliteter i Ullsfjorden. Det som da sto igjen var Lubben og Korsnes, noe Sametinget sa seg enig i. Nå vil de plutselig ha omkamp, mens andre karakteriserer både planen og politikerne som et stort demokratisk problem, fordi man er uenig.
Stor nedgang i antallet oppdrettslokaliteter
I den debatten som pågår gis det inntrykk av havbruksnæringen bare tar seg til rette. Men; havbruksnæringens interesser ble i liten grad tilgodesett i kystsoneplanen. Få nye lokaliteter ble etablert, og siden 2002 er antall lokaliteter for matfiskproduksjon i det området kystsoneplanen gjelder, blitt redusert fra 52 til 19. Det nasjonale målet om 5% årlig vekst innen havbrukssektoren, er ikke mulig å oppnå med den lave tilgangen på produksjonsareal som næringen fikk. Ikke bare vil dette være negativt for næringsutviklingen i regionen akkurat nå. Det kan få store velferdsmessige konsekvenser for Norge på lengre sikt.
Det handler faktisk om framtiden vår!
Man kan bare undres over hva enkelte organisasjoner og personer mener vi skal leve av i framtiden. Oljealderen er på retur – noe som skaper store utfordringer framover. Økt verdiskaping innen de marine næringene en del av svaret, men det er neppe nok. En liten illustrasjon på dette er at hver oljerelaterte arbeidsplass genererer verdier for 40 mill. pr. år. Til sammenligning genererer havbruksnæringen, verdier for 4 mill. pr. år pr. ansatt. De fleste andre næringer havner milevis bak. Spørsmålet er hva vi skal erstatte oljejobbene med, og hvor vi har mulighet til å utvikle næring. En av de få sektorene vi virkelig har forutsetninger til å kompensere bortfallet i oljearbeidsplasser, er nettopp innen havbruk. Dette betyr imidlertid at bortfall av en oljearbeidsplass, krever 10 nye arbeidsplasser i havbrukssektoren, og opptil 40 nye arbeidsplasser i de fleste andre næringer, hvis vi skal klare å opprettholde et velferdsnivå på linje med det vi har. Dette får vi ikke til ved å verne det meste av kysten.
Det er bare å begynne jobben, og kanskjehar både Eskild Johansen, arbeiderlaget og Sametinget gode forslag til hva de skal leve av i Karlsøy kommune, med en økende aldrende befolkning, nedgang i elevtall på skolen, og et innbyggertall som reduseres for hvert år. Det balanseres allerede hårdfint på flere av disse områdene, og da er ikke svaret å ekskludere en av svært få næringer det umiddelbart kan satses mer på i kommunen. For øvrig viser en undersøkelse gjort av Kristian Solaas i Kunnskapsparken Nord at det meste av havbruksselskapene (mht. terminologien over; den internasjonale milliardindustrien) i nord er helt eller delvis eid av oss nordlendinger.
La oss også gjøre det klinkende klart: All næringsvirksomhet setter spor – i større eller mindre grad. Dette gjelder både havbruk, fiskeri, landbruk, bergverksindustri etc. Havbruksnæringen setter imidlertid langt færre spor, både areal- og miljømessig, enn de fleste andre næringer i verden. Havbruksnæringen er også blant de mest regulerte næringene nasjonalt. Det er langt fra noe frislipp. Det sørger bl.a kystsoneplanene for.
Man kan undres over logikken i både motstand og omkamper mot lovlig vedtatte, og juridisk bindende planer? Ser vi oss blind på milliardomsetninger, og glemmer at mellom 80 og 90 % av innkjøpene til disse selskapene gjøres regionalt. Disse innkjøpene bidrar til arbeidsplasser i leverandørindustrien, som igjen gir nye ringvirkninger. Eksempelvis er det slik at hver lokalitet i bruk innebærer 42 årsverk, hvorav 17 i primærproduksjon og 25 i avledet virksomhet (Andreassen og Robertsen, 2014). I Karlsøy er flere titalls bedrifter helt avhengig av Lerøy Aurora. Disse bedriftene kan få flere ben å stå på med flere stabile havbruksselskaper lokalisert i kommunen. Denne situasjonen er ikke unik for Karlsøy.
Et annet moment, som gjør denne ”særlokale” debatten noe merkelig, er at det er relativt få oppdrettslokaliteter både i Troms og i Nord-Norge. På Vestlandet er det i snitt 5 ganger så tett mellom anleggene. Foruten lakselusproblematikken, er det ingen frontalangrep på næringen. Den er en nødvendighet, i likhet med annen næringsvirksomhet. I tillegg tar et anlegg mindre plass enn et knøttlite småbruk, og produserer mer mat enn hele landbruket i Troms og Finnmark, inkl. reindrifta, tilsammen. Dette er noe å tenke på neste gang forutsetning for næringsutvikling og arbeidsplasser diskuteres. I dette ligger også spørsmålet om det er grunnlag for livskraftige samfunn i Ullsfjord, i Karsløy og lignende steder, uten at vi faktisk kan skaffes tilstrekkelige inntekter av det ressursgrunnlaget som finnes.
La oss innse det: Vi har en egen evne til å trekke frem det negative med en næring vi er, og i framtiden kommer til å bli enda mer avhengig av. Hva med også å se alle de positive sidene? I dette ligger det at 70 % av jordoverflata er hav, men kun 2 % av maten vi produser kommer fra havet. Verdens befolkning øker raskt og trenger mat, og vi har mye hav i Norge. En annen selvfølgelighet vi kan ta med, er at vi trenger eksportinntekter for å opprettholde vårt velferdssystem. Det meste av vår fiskeri- og havbruksproduksjon eksporteres…
Skal det bo folk i hvertfall nån av husan?
Det er i dag 25 ansatte på anleggene til Lerøy Aurora i Karlsøy, og dette er folk som bor i kommunen. Hvilke andre alternativer i jobbmarkedet er det for disse? Vil familiene fortsette å bo i kommunen om de må til byen for å finne jobb? Hva skal man så si til ungdommen om yrkesvalg som gjør at de kan bo i hjemkommunen? Bli sykepleier eller hjelpepleier – for eldre pleietrengende er snart det eneste det er nok av? Og hva skal så til for å få folk til å flytte til en kommune som Karlsøy? I havbruksnæringen er det mange spennende kompetansearbeidsplasser, og det er dette slike kommuner trenger for å overleve!
Hvis holdningene til det Eskild Johansen kaller Innbyggerinitiativet, er i motstrid med det som er nevnt her, er vi redd det bare er å ta fram en gammel Raga Rockers-klassiker, og synge med. Første strofe lyder: Gjør ovnene klare……
Av
Nils Kristian Sørheim Nilsen, direktør i Næringsforeningen i Tromsøregionen
og
Tony Henriksen Jensen, Fagråd Karlsøy / Næringsforeningen i Tromsøregionen