Konstituert kommunedirektør Mari Enoksen Hult og avdelingsdirektør for bymiljø Mette Mohåg skriver i sin kronikk et tilsvar til kronikken «Full gass med håndbrekket på» av adm. dir Kurt Figenschau i BONORD. Her peker kommunens øverste ledere på hvordan det kommunale plansystemet er krevende å forstå – og at arealstrategien som redskap skal bygge bro mellom kommuneplanens samfunnsdel og kommuneplanens arealdel. Problemet – som kommuneadministrasjonen ikke ser ut til å forstå – er at man forsøker å bygge bro på ustabil grunn.
Tromsø kommune har i samfunnsdelen satt fokus på tre bærekraftsområder – sosial-, klima og miljømessig-, og økonomisk bærekraft. Både kommune og næringsliv er helt enige i at dette skal være gjeldene i alt vi gjør frem mot 2032. For de fleste er dette vann og brød. Utfordringen er at bærekraft er det førende premisset for alle byer og næringslivet generelt – hvordan bygger vi da attraktivitet og bolyst? Næringslivet er i mange tilfeller driveren for bærekraft, og de som ikke har dette som sitt viktigste fokus vil ikke lykkes fremover. Et udefinert bærekraftfokus gir oss ikke det “lille ekstra” som gjør oss attraktive for hverken nye innbyggere, bedrifter eller arbeidsplasser.
Behovet for å stikke hodet frem, utfordre oss selv og våge å nedfelle en ambisjon for hva vi skal utvikle oss til – er mangelvare i samfunnsdelen. Kommunen adresserer ikke hvordan vi skal gjøre bærekraft til et konkurransefortrinn som gjør Tromsø attraktiv i et sosialt, klima- og økonomisk perspektiv. Hvordan skal da planen være et overordnet styringsverktøy for fremtidens Tromsøsamfunn?
Gjennom den initierte prosessen fra kommunen om utforming av samfunnsdelen kommer det tydelig frem at det er en gjensidig avhengighet mellom det private næringslivet og Tromsø kommune vedrørende vekst, mål og utvikling. Behovet for at partene er samkjørte, og løper i samme retning er avgjørende for hvor Tromsøsamfunnet befinner seg i 2032.
Kommuneadministrasjonen skriver i sin kronikk at innspillene fra næringslivet har vært sentral før, under og i sluttfasen av arbeidet med samfunnsdelen. Næringsforeningen har det siste halvåret arbeidet intensivt med involvering av et bredt næringsliv for å gi kommunen innsikt i næringslivets behov. Likevel sliter vi og bedriftene med å kjenne oss igjen i innholdet i planen. Våre merknadsinnspill ble heller ikke tatt vesentlig til følge. Diskusjonen i media, og tilbakemeldingen fra våre medlemmer, viser at allerede før planen er vedtatt, er vi på kollisjonskurs i Tromsø mellom kommune og næringsliv. Hvordan skal vi da løpe i samme retning?
Kommunen adresserer ikke hvordan vi skal gjøre bærekraft til et konkurransefortrinn som gjør Tromsø attraktiv i et sosialt, klima- og økonomisk perspektiv. Hvordan skal da planen være et overordnet styringsverktøy for fremtidens Tromsøsamfunn?
I vårt høringsinnspill adresserte vi konsekvensene dette kan medføre:
Manglende eller dårlig samhandling mellom offentlig og privat næringsliv
Tromsø blir mindre attraktiv i konkurranse med andre byer nasjonalt og globalt
Svak vekstkultur, liten investeringsvilje og tiltrekningskraft
Færre nye private arbeidsplasser
Hvordan skal Tromsøsamfunnet oppnå økonomisk bærekraft hvis dette er realitetene? Vi har over en lengere periode pekt på viktigheten av den private verdiskapingen for kommuneøkonomien. Alle politiske partier har 2000 nye private arbeidsplasser innen 2022 i sine partiprogrammet – nettopp fordi dette er viktig. Hvorfor utarbeides det da et planverk som ikke understøtter dette aspektet, og skaper motivasjon i næringslivet til å sammen med kommunen oppnå økonomisk bærekraft?
Tenk om vi kunne hatt noen mål som eksempelvis:
Tromsø og tilhørende kommuner skal i et felleskap har økt verdiskaping og skapt 6000 nye private arbeidsplasser innen 2032.
Tromsø skal gjennom målrettet og ambisiøst arbeid doble antall privat eksporterende bedrifter i et tett og godt samarbeid med kommunene i Tromsøregionen.
Tromsø skal satse på, og tilrettelegge særlig for eksportrettede næringer som reiseliv, havnæringer og romteknologi, og utvikling av leverandørnæringer i tilknytning til disse.
Vi må i tiden fremover jobbe målrettet for hvilket næringsliv vi skal ha – og aktivt hente næringsaktører vi ønsker skal etablere seg her. Vi må bli flinkere til å tilrettelegge for de som ønsker å utvikle og investere i Tromsø. Da trenger vi en samfunnsplan som gjør det attraktivt og enkelt å velge Tromsø over andre byer. Når en viktig samfunnsbygger som Bonord adresserer disse utfordringene, bør kanskje kommunen lytte.
Comments